Enda en påske er over. Jesus har dødd og stått opp i år au, og jeg er glad for det. En ting det ble litt diskusjon om rundt middagsbordet er, når er det riktig å få påskeegget? fra mamma si side er det påskemorgen, pappas side var 1. påskedag. Jesus stod opp 3.dag. Regner du langfredag som 1. dag eller påskemorgen som 1. dag? og hvorfor da 1. påskedag som 2.dag evt 3. dag? Nå kom jeg utav hva 

dette hadde med påskeegget å gjøre...

  

Jeg merker jeg setter utrolig mye mer pris på å komme hjem når jeg er vekke en stund om ganga. Komme hjem og får truffet folk jeg ikke har sett på lenge. Få opp kontakt med folk jeg ikke har holdt så bra kontakt med. Det skal så lite til egentlig. Et hei skulle vært en selvfølge, men fortsetter du med: "har du det bra?" gjør man det sykt mye lettere og tryggere å ta opp kontakt neste gang. 

Mesteparten av påska har gått med til å henge med venner. Vi har gått tur, lagd middag,vært på endagshyttetur, og credorussen fra i fjor var hos meg en dag, det ble en del og det var kjempe kos! 

Jeg har fått hjelp av noen venner til en oppgave vi fikk i Advanced. Den het Outside My Comfortzone. Jeg føler det er litt rart å bruke venner i en slik oppgave. Føler litt det motsier mitt syn på et godt vennskap. Tingen er at jeg blir drit nervøs av å bosse folk rundt når det er jeg som kommer til dem og spør om å få ta bilde. I allefall når jeg kjenner dem. Kjenner jeg dem ikke er det lettere å drite i det, lettere å ikke bry meg om hva de måtte syns og mene. (Gjelder ikke i musikk og fremføring til et stort publikum. Foto tar du deg tid og kan ta det litt underveis. Reshoot. I musikk kan du ikke falle utav rytma for å fikse på det som har skjedd. Det samme publikummet kommer kanskje ikke igjen). Når jeg jobber med folk på skolen er det (utrolig nok) lettere. Selv om noen av de også er noen av de beste vennene mine. De har som regel veldig god peiling. De er da også kanskje mer vant til å stå foran kameraet fordi vi bruker ofte hverandre i oppgaver, og vi lærer om det som er viktig å passe på, derfor husker kanskje modellen selv hva som tar seg best ut og hjelper på det viset. De vet hva som skal til, hva man må passe på og hva man skal se etter. De har i tillegg sett mer av det jeg har gjort og kjenner meg på det viset bedre på det området. Når jeg gikk på musikk ble jeg etter hvert ikke like nervøs for å synge for de i klassen på øvinger. De kjente til hvordan jeg sang. De hadde en mening på om jeg var god eller dårlig. Jeg hadde ikke mer å bevise. 

Men, tilbake til photoshooten, jeg vil skryte av de jeg brukte. De var ekstremt tålmodige, villige og ærlige. Jeg var blodig nervøs, men det ble egentlig ganske gøy:) Syns jeg. Og resultatet ble jeg også litt fornøyd med. Irriterer meg over en arm som jeg burde sett og gjort noe med. Men, gjort er gjort for nå, så kan jeg ta reshoot en annen gang. Føler vaffal hovedpoenget i oppgaven er prøvd ut:) 

Det er 13.april i dag. i overimorgen er det frist for å søke skoler. jeg endte opp på årsstudie. Psykologi. Men fyller på med tegning, kunst&håndverk og spansk i søknaden. Litt deilig å ha noe. Sliter med å finne ut hva det blir av meg for resten av livet. Alt jeg vet sikkert her og nå er at jeg ikke vil hjem riktig ennå. Æ æ kristiansandår, æ ska se dæ så mye på markens og æ ska begraves ved Oddernes kjærke, men ikke ennå. Må vekk først. Ha en god unnskyldning for ikke å bo hjemme og leve på mammas middag og stell. Dessuten virker det interessant det jeg har valgt meg. Det er lissom noe jeg uansett ville visst mer om. Om det blir yrke utav det eller bare for å vite/kunne det.

I morgen er det tilbake til skolen i 3,5 uker, for så å være ferdig for godt. Det har vært et til tider intenst år, men også et interessant og utfordrene år. Jeg kunne ikke vært mer glad for at jeg begynte på akkurat den folkehøyskolen. Både på godt å vondt. jeg har fått venner der som jeg aldri ville fått hvis ikke det var for at det var folkehøyskole. De ville ikke gitt meg sjans, og jeg ville ikke gitt dem. Det hadde falt helt naturlig. Vi hadde sikkert vært bekjente som kunne snakka greit sammen, men gode venner hadde vi sikkert ikke blitt. Jeg er glad for at jeg har stått alene på visse områder, med tanke på holdninger, tanker og meninger. Glad for at jeg har fått helt syk respekt for det. Glad for at ting har skjært seg noen ganger, kommet opp i situasjoner jeg aldri har vært oppi før og har måtte taklet det litt uforberedt. Jeg er glad for at jeg har prøvd å bo så tett. Være så tett på folk. Har hatt folk så tett på meg og har funnet ut at det er mulig å bli likt og like andre uansett humør, humor, vaner og egenskaper. Selv om man kan bli lei, er det mulig. Det går så utrolig fort, jeg trodde ikke jeg kunne bli så trygg på noen på så kort tid. Man blir en familie uten noe biologisk tilknytning. Gotta love that;)

Nå har jeg skrevet så mye at jeg ikke lengre vet hva jeg skriver. Legger ved Advancedbildene.

Bakgrunnen er ikke helt heldig. Partiet rundt øynene er kanskje litt mørke og håret til Siri kunne kanskje blitt skudd litt mer vekk i fra øyet. Men jeg personlig syns ikke de to siste tingene gjør noe. Kanskje jeg liker bilde godt for jeg liker personene på bilde. 

Sier ikke mer enn armen til Inger Lise som dekker nesa hosses. Bad.